12 år som ponnikusk!

Anne Line Dørum Skjetnemark forteller om et langt og lykkelig ponniliv

Sommeren i 1998, nærmere bestemt 11.juli 1998. Var jeg, tanta mi, pappan min, og mine to søskenbarn på en liten roadtrip nedover til Østlandet. Vi hadde en hestehenger på slep som pappa kunne fortelle meg at vi skulle bruke til å frakte andelshesten vår Daylight Sandy fra stallen han bodde på til et løp i Drammen. Bare 8 og et halvt år var jeg, og dette trodde jeg selvfølgelig på. På veien var vi innom en mann på Gjøvik. Vi skulle bare innom en kjenning av tante, sa de. Men da vi kom inni stallen sto det en liten karamellfarget shettis med et nydelig bless der og tittet på meg. Jeg var forelsket fra første stund, og her startet det fantastiske eventyret jeg har hatt gjennom tolv år.
 
Den lille søte merra var utemt, rampete, og matglad da hun kom til trøndelag. Det ble noen runder med en lokal mann som fikk henne skikket. Hartside Creme Caramel har vært sammen med meg i mange år nå, og høsten 1998 tok vi lisens og startet karrieren. De første fire årene holdt vi oss til lokalkjøringer, da mamma og pappa trodde at dette var en periode datteren deres hadde, og at det ikke ville ta mange årene før de måtte selge hesten. Men i 2002 ble vi lokket til Leangen, og det endte med en 2.plass i slutten av april. Det ga mersmak og allerede samme år, i november, gikk vi i anskaffelse av en rampete welsh kalt Bjerregårds Benti.
 
En liten danske, som hadde blitt brukt som gallopponni, før han ble innkjørt. Benti viste seg ikke akkurat fra sin beste side, og i de første løpene var det ikke sikkert vi sto på alle fire hverken under defilering eller i volten. Men det kom seg utover sesongen 2003. Hartside Creme Caramel, også kalt Kelly, ble tatt over av Andrea og vi kjørte side om side med hver vår ponni i mange løp.
 
I 2003 fikk jeg også oppleve noe stort. Sammen med Maria Jørgensen og hennes ponni, Katina, dro vil til Oslo Grand Prix. Da var det mange sommerfugler i magen, og man kunne ta og føle på spenningen rundt oss to trønderjentene som sto der blant andre ponikusker vi bare hadde hørt om. Vi var vel i det ivrigste laget og varmet kanskje hakket for mye, og hestene var slitne før vi startet løpet. Men jeg var fornøyd – jeg hadde jo tross alt kjørt på Bjerke.
 
De to påfølgende årene fikk vi også bjerketurer og da kjørte vi under derbyhelgen, og jeg må si at for en ponnikusk herifra er det ganske stort å kjøre på Bjerke(det var det iallefall på den tiden). I 2005 kjørte jeg mine siste løp med Kelly og jeg synes vi gjorde det bra. Merra har et løpshode uten like og jeg bare elsker henne.
 
Det har vært mange ponnier innom den lille stallen vi har hatt. Og alle har betydd en stor del, og alle har hatt sine behov og sine spesialiteter. Det er det som gjør at man lærer. Både i banen, utenfor banen, og hjemme i stallen, og i treningsløypa.
 
Jeg har også vært med på to ponnilandsleirer, kjørt utallige ponniløp både her og der. Benti ble byttet ut med Faxi Fra Tjomsemoen – en islandshest med hjerte av gull. Han gjorde alltd sitt beste, men slet med et bakkne og ble til slutt solgt som hobbyhest i februar 2009. Da hadde jeg bestemt meg for å slutte helt. Men har det siste halvåret vært så heldig å fått lånt gotlandsrussen Stuves Simsalabim, som er onkelongen til gotlandsrussen søstra mi eide en stund – Stuves Mix.
 
Simsalabim har vist seg å være en ponni som står på uansett hvordan humør du selv er i. Det har vært en ære å fått kjørt han det siste halvåret – for han gir av seg selv hele tiden. Siste seier i min ponnitravkarriere var under v75 på Leangen den 9.oktober. Det var svært – og tårene randt godt etterpå. Mandag 20.desember fikk jeg kjøre Simsalabim nok en gang, og for siste gang. Leangen badet i kulde, og jeg varmet like før løpet, for at han ikke skulle stivne. Løpet gikk fint, tross for noen galopper, og vi avsluttet feltet godt, og tiden ble heller ikke så værst. Tårene spratt og haglet på vei inn fra banen, og det er med en litt rar følelse jeg sitter her nå – et par dager etterpå.
 
Under premieutdelingen holdt Elin Flataune en liten tale, og fint var det. Og jeg fikk også en liten påskjønnelse, og tusen hjertlig takk for den 🙂
 
Jeg har gjort mine feil opp igjennom årene, jeg har kusket mine feil opp igjennom årene, jeg har vist folk både de dårlige sidene mine, og forhåpentligvis av de gode også.
Jeg har gjort ting jeg aldri skulle ha gjort, og jeg har gjort ting jeg er stolt av. Av og til har jeg mistet hode under løpet, og noen ganger har jeg holdt meg med fatning og kusket kjempebra.
 
Ponnitravet har lært meg så mye om mye. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for støttespillerne mine – først og fremst Mamma og Pappa – som har kjørt meg til løpene, tørket gledestårer, og sinnatårer. Jeg har prøvd så gdt jeg har kunnet å takke dem i ettertid for all den hjelpen og kjøringen de har gjort. Jeg takker også alle instruktører, gode kuskevenner og alle andre små detaljer. Og til slutt vil jeg takke den ponnien som har vært med meg alle disse år(selv om hun har blitt solgt et par ganger, og tilbakekjøpt): Hartside Creme Caramel. Hun har vært en enestående ponni igjennom hele sitt liv, og har virkelig stått på. Nå gresser hun på de evige grønne enger og jeg håper hun har det fint der.
 
I mange dager kunne jeg ha skrevet og skrevet, men jeg tror det får holde for denne gangen. Det spørs om dere rundt omkring får se meg, også om ikke lang tid, da jeg er ponniinstruktør. Kanskje dere ikke blir kvitt meg så lett som dere trodde? Hehe…
 
Bilde over: Anne Line og Faxi Fra Tjomsemoen

Under:
Bilde 1: Hartside Creme Caramel
Bilde 2: Stuves Simsalabim og Anne Line løp 4.desember 2010
Bilde 3: Bjerregårds Benti(Bilde av familien Pettersen(Tana))