Jeg er ponnipappa!
Er du en av disse fedrene som kjører milevis fra stevne til stevne hvert år for barnas del? Som trosser forfrosne fingre og regnbløt rygg for å stille opp? Da vil du kjenne deg igjen i det jeg skriver.
BLOGG: Jeg burde startet en egen blogg. På heltid. Du kjenner selvfølgelig til Fotballfrue, Pappahjerte og Mammatilmichelle. Jeg er sikker på at min bloggverden, Ponnipappa, i løpet av et år kunne fylt tykke bøker med opplevelser og inntrykk. Ja, jeg ser ikke bort fra at du ville fått leksikonselgere på døra som hadde forsøkt seg på et mersalg av bokserien «Ponnipappa – smaken av lykke», 12 bind rikt illustrert og innbundet i det mykeste skinn.
Jeg er oppvokst på fotballbaner. På friidrettsarenaer. I idrettshaller. Med en mamma og en pappa som har vært gjennom hele spekteret av det jeg beskriver i ingressen. Som har opplevd alle milene, de fryste fingrene, de bløte ryggene. Da jeg var liten, og til og med ungdom, tenkte jeg aldri over hva de faktisk investerte i meg og min søster ved å gjøre dette. Jeg husker bare at da jeg ble 18 år, fikk lappen og kunne kjøre til trening og kamp på egenhånd, kom de ikke lenger på hver eneste trening. Og hver eneste kamp. Da jeg, lett indignert, spurte hvorfor, fortalte de at de var redde for legge seg for mye borti mitt liv nå som jeg kunne bestemme selv. De ville ikke være til bry.
De fikk klar beskjed fra sin sønn om at de var savnet. De var ikke det minste til bry. De skulle jo være på sidelinja, slik de hadde vært det i hele min oppvekst. Neste kamp stod de begge der igjen.
I 20-årene, da jeg vel rent aldersmessig kan kalles voksen, tenkte jeg igjen over disse årene med oppfølging. Jeg var på ingen måte mindre imponert, men undret meg litt over at jeg aldri hadde hørt et eneste klagende ord fra mine foreldre over all denne tiden som de la ned. Å kjøre til trening og kamp tre, fire, fem dager i uka. Etter jobb. Før alt husarbeid. Imellom alt vedlikehold på gården.
Nå er jeg blitt pappa selv – og alle brikkene faller på plass. Alt jeg investerer i mine to døtre er en selvfølge. Alle milene jeg kjører, alle fingrene jeg forfryser, alt regnvann som trenger nedover ryggen når vi er ute og trener ponnien deres sammen. Det knytter oss som familie så ufattelig sterkt sammen. Jeg skjønner jo nå hvorfor mamma og pappa investerte sin tid på denne måten. Jeg gjør jo det samme. Og jeg får det samme tilbake fra mine barn.
Den dagen de blir 18 år, får lappen og skal kjøre av gårde på løp på egenhånd skal du ikke se bort fra at Ponnipappa har vært under panseret på bilen og nappet ut en ledning eller to. «Oi, det var jo synd. Da får pappa kjøre dere denne gangen. Også….». (Nå skal jeg ikke skryte på meg her, jeg er nok ikke så teknisk anlagt at jeg hadde klart å «fikse» motoren på egenhånd, så der måtte jeg nok leid inn hjelp. Men du skjønner tegninga…).
Det fantastiske med å være Ponnipappa er at jeg får dedikert kvalitetstid sammen med barna, tid som ikke nødvendigvis er så lett å finne i en hektisk hverdag i 2018. Vi sitter der side om side i vogna alle tre. Ikke en mobiltelefon som forstyrrer. Ikke en leke det skal kjekles om. Bare oss, fire bein og to ivrige ponniører som peker rett frem. Jeg får høre om dagen deres, fra barnehagebarnets undring til skolejentas entusiasme. Intet filter, til stede i nuet. Og kanskje best av alt; de har ingen mulighet til å unnslippe Ponnipappas til tider elendige spøker…
De små glimtene som for alltid vil sitte igjen; minstemor, da fire år gammel, som lærte seg hele teksten til Dixie Chicks’ «Travellin Soldier» på bilturen til NM på Biri sommeren 2017. Eldstemor, den gang åtte år gammel, som på Forus avslutter sitt første seiersintervju i karrieren ikke med «takk», men med «ha det»… Stolte foreldre som tårevåte kaster seg rundt halsen på hverandre da den tapre, tapre ponnien etter en lang rekke toppløp hele sesongen endelig får krysse mållinjen først i det 12.forsøket for sesongen. De små øyeblikkene av lykke.
Store Norske Leksikon har en lang og filosofisk definisjon på begrepet «lykke», forfattet av Lars Fredrik Händler Svendsen fra Universitet i Bergen. Her trekkes Platon og Aristoteles inn, og Kant blir sitert på at «lykken er så intimt forbundet med den enkeltes personlighet at den ikke lar seg definere allment.» Hei, Händler Svendsen, la meg gjøre det enkelt for deg; definisjonen på lykke er å være Ponnipappa.
Jeg kommer til å legge uendelige mil bak meg på norske veier i de kommende årene. Jeg kommer til å bruke opp mange hanskepar, og slite ut mange regnjakker. Jeg kommer til å gråte mange stolte tårer selv, og tørke mange tårer av skuffelse hos mine døtre. Jeg kommer til å gjøre som min mamma og min pappa har gjort. Og jeg kommer til å kjenne lykken ved å gjøre det.
Jeg er Ponnipappa.
Bilder og tekst fra Richard Ekhaugen
